Ett godt oppmøte av medlemmer for å høre Terje Fjelle fortelle om Thor Lütken og barken Birka. 

Vi er i epoken der dampskip dominerer. For norske kunder var det fremdeles bygd seilskip, og barken Birtha er et seilskip bygd av stål. Legg merke til at her var det kun ett vanntett skott. 

I tiden fra 1882 – 1892 bygde verftet 271 skip. Forretningssiden til verftet Russel & Co var å bygge rimelige skip med stor lastekapasitet, og med rigg som krevde lite mannskap. Derfor valgte veftet å bygge i stål istedenfor jern. I tillegg var Russel & Co med på å finansiere skip før videre salg til rederi. Birtha ble Sandefjord sitt første stålskip, og lenge var den byens største og peneste seglskute. 

Det var ingen maskineri ombord i Birtha. Lys og varme kom i fra kull og parafin. En liten transportabel donkeykjel var i bruk for lasting og lossing. Stort sett gikk skuta med 18 mann som bestod av mange nasjonaliteter. Til og med damer ble med under seilaser. De var som regel familie med skipperen. Gallionsfigur på baugen var med for hell og lykke.

Skuta lasta frakt fra Nord Europa sørover for Kapp Horn (Kapp det gode håp) til Australia. På returen hadde den som regel med last av kull eller ull til Storbritannia. Sjekk gjerne vedlegg som viser ruten. 

Thor Lütken (kaptein i 1915) kom fra Øyer i Gudbrandsdalen og mønstret om bord i Birtha i 1902. Han var en ung gutt med et mål for sin fremtid. Han ville bli skipper. 

Barken Birtha skulle våren 1902 frakte tømmer fra Lillestømmen Sagbruk til Australia. Betalingen var etter innsats, og som nybegynner fikk han lønn på ca 15-16 kroner i måneden. Nødvendige klær tok han med i en sjømannskiste, og i en skips-sekk. Sin egen seng måtte han også ha med. Sengen bestod av strå. Ingen primadonna fakter på denne karen. 

Om bord var det mye hardt arbeid som bestod av lange dagvakter, stell av skute, skifte av seil, og det tok ukevis før lossing og lasting var utført. Ferden de hadde rundt Kapp Horn var slett ikke enkel. Farvannet rundt Kapp Horn er farlig, med sterk vind, stor sjø, og isfjell. Farene har gjort området beryktet som en sjømanns kirkegård. I oktober 1902 nådde Birtha Melbourne. Tilbake skulle Birtha ha med seg ull. Nyåret 1903 kom før Birtha forlot Melbourne. 

Det nyttet ikke å seile samme ruten tilbake fra Australia. Den ville bestå av motvind og motstrøm.

På den tiden var det ganske vanlig at mannskap rømte når de nådde Australia, men på Birtha beholdt det samme mannskapet fra Melbourne. Ferden tilbake gikk gjennom Tasmaniastredet, og østover møtte de på drittværet med kuling, storm og mye sjø. Birtha rundet Kapp Horn og seilte opp Sør-Atlanteren før de skiftet tilbake til sommer- seil. Seilasen gikk til London for å losse av ull. 12 måneder tok rundturen fra Kristiania, Melbourne og til London. I London var det mannskapsskifte, og Birtha trengte ny klassing. Thor Lütken ble værende for å være med på ny tur.  

24 juni 1903 seilte Thor Lütken med Birtha til Onega (Kvitsjøen). Her skulle de losse av last med tre.  Seilasen fra Onega til Melbourne tok 125 dager (27. desember 1903). Denne turen var mindre hyggelig fordi mange ble syke (Beriberi og Skjørbuk). Hermetikk ble innført som en endring i kostholdet. Mindre lurt var det at de kokte hermetikken i sønder og sammen, og gikk glipp av viktige vitaminer. Kostholdet var altfor ensidig, og det medførte at en mann døde. Han ble pakket inn og senket i sjøen. 

Da de nådde Melbourne, ble mannskapet sendt til sykehus. Nytt mannskap kom ombord, og Thor Lütken ble med Birtha videre. På nytt bar seilasen østover, og været ble atskillig tøffere på turen mot Kapp Horn. Skuten mistet alle sine seil og ble liggende med slagside. All last flyttet på seg, og sjø kom inn over alt i Birtha. Det ble gjort en formidabel innstas for å flytte lasten, og med fem grader babord slagside gikk turen til Leith. I 1904 mønstret Thor Lutken av i Leith, og nytt mannskap ble sendt fra rederiet i Sandefjord. Det var litt av en seilas den unge gutten var med på som sin første tur. Thor Lütken hadde senere hele 42 turer mellom USA og England under krigen 1940-1945. Han fikk Håkon 7. krigsmedalje i 1944 og rederiforbundets gullmedalje.

Presentasjonen til Terje kan du se her

Referat v/Elisabeth Tuvnes – Skriver.

Publisert av Stig Borgundvåg 19. september 2022